MASTERPLAN FOR FREMTIDSINDUSTRIENE

DNV GLs nye Energy Transition Outlook-rapport viser at Norges utslipp vil reduseres med 23 prosent innen 2030 med dagens politikk, sammenliknet med 1990-nivå. Målet er 50 prosent – helst 55.

– Når det gjelder utslippsreduksjon gjør faktisk Norge det litt bedre enn snittet, og det skulle egentlig bare mangle, sier Sverre Alvik, og fortsetter:

– I motsetning til nesten alle andre land har vi null utslipp fra kraftproduksjon, og i praksis null utslipp fra bygninger. Da har vi tre andre store sektorer igjen: olje og gass, industri og transport. Her mangler vi så mye på å nå de målene at de må ha store inngripende tiltak hvis vi skal få til 2030-målene våre.

– TRENGER EN MASTERPLAN

Der et industriselskap ville staket kurs med en langtidsplan som strekker seg over flere tiår, ser vi ut til å klare oss uten. Nils Klippenberg er styreleder i bransjeforeningen Elektro og Energi i Norsk Industri, som har bestilt rapporten fra DNV GL. Han etterlyser en masterplan.

– Norge er et såpass spesielt land. Vi har nær 100 prosent ren produksjon av strøm, noe som er en kjempefordel for industrien, sier Klippenberg.

Det er altså ikke først og fremst i kraftproduksjonen utfordringene ligger. Vi må planlegge infrastruktur for fremtidsindustriene.

– Vi har kommet godt i gang med elbiler. Det er to grunner: vi har tatt bort avgifter, moms og importavgift på bilene, slik at de relativt sett er billigere enn andre biler. Men vi må også huske hvordan det startet: Tesla kom inn i Norge og bygget infrastruktur på egen kostnad, for de mente det var triggeren for å komme i gang. Om vi skal få det til med tyngre kjøretøy, må vi bygge en infrastruktur for lading, sier Klippenberg.

Det betyr ikke at staten eller de ulike kommunene nødvendigvis skal gjøre det, men at det må tilrettelegges for at aktører som vil bygge ladepunkter har tilgang til kraft, at det er kapasitet i nettet, og at de ikke trenger å betale mange millioner i anleggsbidrag for å legge strøm til tomten.

– Hvis dette henger sammen med en strategisk, landsomfattende ladeplan, kan det hende at nettoperatøren i området faktisk kunne bygget det ut. Men det krever endringer som ikke er på agendaen. Vi har noen av de diskusjonene i Sverige, hvor det diskuteres mellom nettselskaper og regulatoriske myndigheter. Vi trenger samspillet mellom politikere og aktørene i markedet, industri, næringsutvikling og kanskje virkemiddelapparatet, for å få det til. Industrien alene kan ikke løse det, fortsetter Klippenberg.

FREMTIDEN ER ENERGIEFFEKTIV

– Vi har stilt oss i en posisjon der vi har én kunde for norsk gass: Europa. Vi tror EU kommer til å etterspørre at omtrent halvparten av den gassen er ren. Vi må gjøre den ren for dem, ved å eksportere hydrogen, eller ved å eksportere gass, fange karbonen og være mottak for karbonfangst med våre reservoarer, sier Alvik.

Når land i Europa skal redusere utslipp, må de elektrifiseres – og det vil kreve mye mer elektrisk kraft enn i dag. Men eletromotorer er også langt mer energieffektive enn forbrenningsmotorer: En elbil bruker ca. en tredel av energien som driver motoren i en fossilbil.

Samtidig er Norges energieksport fra olje og gass, i TWh, 15-20 ganger større enn kraftproduksjonen vår. Det kan ikke erstattes over natten.

– Vil Tyskland eller England fremdeles kjøpe gassen vår om noen år? Vil det gjøre at de ikke klarer å oppfylle sine Parismål? Hva skjer senere, når vår egen produksjon av olje og gass av naturlige årsaker ikke er der lenger? Skal vi fortsette å være en eksportør av energi til Europa, når strømmiksen er annerledes? spør Klippenberg retorisk.

– Dette er ting vi vet kan løses med teknologi, men vi vet også at markedskreftene alene er vanskelig å få i gang i nødvendig skala for å nå målene til 2030. Derfor er interessen fra Norsk Industri der: Vi må ha politiske tiltak for å få i gang markedene, sier Klippenberg.

Norsk gassproduksjon vil kunne fortsette i lang tid; DNV GLs fremskrivninger opererer i et perspektiv på femti til hundre år. Men hvor mye av gassen vi får solgt, kan avhenge av hvordan CO2-avtrykket kompenseres for. Her kan karbonfangst og -lagring bli tungen på vektskålen.

– Jeg tror at dette henger sammen med hvordan mennesker fremover ønsker å kjøpe produkter: uten karbonavtrykk. I dag reklamerer Nespresso og Apple med produkter av resirkulert aluminium. De tror begge at det er en del av deres fremtidige brand value. Jeg tror neste generasjon kommer til å være mye mer opptatt av det enn vi er i dag, sier Klippenberg.

Denne artikkelen er en liten smakebit på en episode av Fremtidens Næringsliv, en podkastserie om bærekraft og business. Hør flere episoder her, eller i din podkastspiller: