The Economist: Å bygge mer er nødvendig for å bremse klimaendringene, men det er en dyp og skadelig ironi

“Den majestetiske 5 megavatts vindturbinen har høyden til en skyskraper og med sitt vingespenn beveger den seg opp mot himmelen. Den er vanskelig å benekte. Den suger til seg alt av solskinn med sitt innfelte solcellepanel og er besværlig å la seg inspirere av, likevel vekker den ærefrykt. Det legges i tillegg til noen sauer som trygt beiter, og slikt kan et syn til og med bli landlig og idyllisk. Men de hengende ledningene som holdes oppe av sjarmløse skjelettpyloner langs installasjoner av elektrisitet som skal nå ut til menneskene som skal bruke strømmen er derimot ikke så fine. Likevel, elsket må de være.”  

Slik lyder starten av lederartikkelen og forsiden av The Economist. Det ukentlige nyhetsmagasinet mener behovet for å styrke kampen mot klimaendringer ved å øke produksjonen av ren elektrisitet og utvide tilgangen til kraft for mennesker i de fattigste landene er nødvendig. Magasinet mener at vindturbiner og lignende hindres av dagenes miljøaktivister, og at det er nødvendig å bruke den økonomiske vekten for å oppnå endring. 

Ren og pålitelig elektrisitet, kan være en avgjørende faktor for å redusere klimautslipp og forbedre levestandarden i utviklingsland. For å stabilisere verdens klima, må man stoppe utslippene fra fossilt brensel som brukes til å produsere elektrisitet. Ved å øke mengden tilgjengelig elektrisitet vil det bli mulig å erstatte skittent drivstoff med elektrisitet for å drive motorkjøretøyer og varme boliger. Dette mener magasinet vil redusere utslippene fra biomasseforbrenning og forbedre levestandarden i flere land. 

Videre peker magasinet på behovet for mer pålitelig elektrisitet for å effektivt tilpasse seg klimaendringene. Dette innebærer blant annet å kunne bruke klimaanlegg i byer for å motvirke de stadig mer dødelige hetebølgene som oppstår. Derfor er det viktig å utvide tilgangen til ren og pålitelig elektrisitet for å bidra til å redusere klimautslippene og forbedre livskvaliteten i utviklingsland. 

Problemet er at omfanget av endringene som trengs for å tilpasse verdens strømnett er enormt undervurdert. Det er for lite investeringer. Regler for planlegging kommer i veien. Og i en dyp og skadelig ironi, aksepterer ikke noen av de største talsmennene for å bremse klimaendringene logikken om at det krever å bygge mer. 

Utvidelse samt og gjøre strømnettet mer bærekraftig og miljøvennlig vil være krevende og fenomenalt dyrt. The Economist viser til en fersk rapport fra Energy Transitions Commission, der en global gruppe av eksperter, ser kostnadsdelingen mellom den nye produksjonskapasiteten som trengs for en rikelig tilførsel av ren elektrisitet og distribusjons-, overførings- og lagringssystemene som trengs for å gjøre denne forsyningen nyttig som en 55:45 proposisjon. De 45 % som går til nett og lagring kommer til rundt 1,1 milliarder dollar i året mellom nå og midten av århundret. Til sammenligning regner det internasjonale energibyrået (IEA), at verdensomspennende utgifter til elektriske nett for tiden er rundt 260 milliarder dollar i året. Dette er langt mindre enn det som trengs og tydeligvis mindre enn det som investeres i oppstrøms olje og gass. 

Insentiver som mulig løsning for å øke bruken av fornybar energi 

The Economist argumenterer for at en vei videre er insentiver. Moderne strømnett gir mulighet for flere lokale energimarkeder, de gjør det mulig å senke strømkostnadene til folk som har en vindpark i nærheten. En ordning der noen postnumre i England har lavere strømpriser når vindene som snurrer en nærliggende turbin blir sterkere, ser ut til å ha vist seg å være populær. Variable priser kan både favorisere folk i nærheten av fornybar energi og forbedre den generelle netteffektiviteten. Utformingen av slike insentiver vil være viktig. Forskning utført i Tyskland viser at når grunneiere får penger, men samfunnet for øvrig ikke gjør det, kan motstanden øke. Selv når alle får en del, kan det hende at entusiasme ikke følger med. For når folk blir tilbudt penger får det dem til å bekymre seg for nøyaktig hva de gir opp.  

Samarbeid og avtalte spilleregler for å unngå konflikter i energiomstillingen 

Dette leder til sakens kjerne i artikkelen. De sterkeste innvendingene mot å bygge kommer ofte i miljøets navn, og av de som er mest opptatt av en grønnere fremtid. Naturen må bevares kan de si, eller skogen er for gammel til å felles. Men klimaendringer er et problem av en annen størrelsesorden enn nesten alle andre miljøhensyn, og av en annen type. At den ble brakt til verdens oppmerksomhet, hovedsakelig av miljøaktivister, er til bevegelsens ære, men det kan ikke takles bare med verdiene som er sentrale i klassisk miljøvern. De som er mest engstelige for å oppnå energiomstillingen, må erkjenne at mer utbygging av fornybar produksjonskapasitet og et robust, grønt strømnett er den mest praktiske handlingen. 

Økonomisk vekst vil gjøre det mulig å bygge nye overføringslinjer, fornybare kraftinstallasjoner og til og med gruvene som rommer mineralene vi trenger. Ved å demonisere det, slik noen miljøvernere gjør, utsettes verden for flere klimaendringer, ikke mindre. Mange miljøinnstilte politikere skryter nå av de «grønne jobbene» som deres politikk vil gi. Å søke ekstra jobber gir kun mening i sammenheng med den fortsatte økonomiske veksten de muliggjør. 

Hvis energiovergangen ikke kan oppnås med de vanene som allerede eksisterer, er det vanskelig å se at det i det hele tatt kan oppnås. For noen av dem som ser på seg selv som grønne, kan det være et råd til fortvilelse. For de som ønsker at mennesker skal blomstre på en planet de kan ta vare på, må ideen om et miljøvern som bygger være en oppfordring til handling, avslutter The Economist. 

Vi i UN Global Compact mener at artikkelen peker på sentrale utfordringer og dilemmaer som vi allerede står i her i Norge og som vil bli stadig mer aktuelt. Vi er helt avhengig av å øke den fornybare energiproduksjonen og sikre at strømnettet er modernisert og dimensjonert for fremtidens betydelige større energibehov.  Samtidig må vi strebe etter å  leve side, men det vil kreve samarbeid og velvilje fra alle parter. Vi må tenke gjennom dette på forhånd og etablere avtalte spilleregler før konfliktene oppstår. Ønsker vi å prioritere noe fremfor andre? Hvordan strukturerer vi prosessene bedre enn i dag? Med Fosen-saken frisk i minne må vi også passe på hvordan vi sikrer at historisk marginaliserte grupper blir hørt.