TILHØRIGHETENS ØKONOMI

«The Economics of Belonging» er Martin Sandbus tredje bok. Her tar han til orde for en radikal snuoperasjon i vestlige økonomier, slik at de som presses ut av et automatisert arbeidsliv ikke lenger etterlates på bar bakke.

– Helt siden andre verdenskrig har vi sett en veldig lik utvikling i nesten alle vestlige land. Frem til ca. 1980 falt økonomisk ulikhet, både i inntekt og formue, og mellom by og bygd. Så stoppet det, nesten overalt. I mange land begynte det å gå tilbake. Dette kaller jeg the end of belonging, sier Sandbu.

Før det kunne alle nærmest forvente at det fantes en plass for dem i den nasjonale økonomien, mener han. Dette narrativet hører vi også fra populistiske, illiberale bevegelser, og selv om Sandbu har beina dypt plantet i liberalismen, erkjenner han at økonomien har sviktet.

– Menneskene som er latt i stikken av endringene de siste femti år, ville tidligere fått gode jobber – typisk menn med lavere utdanning, som kunne fått jobb på en fabrikk, gjerne på mindre steder istedenfor i storbyen. De har gode grunner til å være misfornøyd, men det betyr ikke at de har gode grunner til å stemme på de illiberale populistiske strømningene, for det kommer ikke til å hjelpe, sier Sandbu.

KAN BORGERLØNN VÆRE LØSNINGEN?

To eksempler på misnøyen er bompengeopprøret i Norge og De gule vestene i Frankrike. I Frankrike ble opprøret utløst av en økning i bensinavgiften, selv om det bunnet i flere årsaker.

– For å nå klimamålene må karbonintensiv aktivitet bli dyrere. Hvis vi bare øker karbonskatter, går det utover de som allerede er latt mest i stikken økonomisk, og som allerede har gode grunner til å være sint på den økonomiske utviklingen de siste 30-40 årene. Hvis dette skal være politisk holdbart eller bærekraftig, må vi både tenke grønt og sosialt progressivt samtidig, sier Sandbu.

Indahl lufter ideen om smultringøkonomien, som opererer med vekst innenfor planetens grenser, samtidig som alle får dekket grunnleggende behov. Borgerlønn kan være svaret.

– Vi har en minstegrense for hva vi trenger for å ha et godt liv. Derfor tror jeg en form for borgerlønn vil være bra for det næringslivet og det samfunnet vi ønsker oss, om den ikke blir så høy at den tar bort insentiver for sosial mobilitet og å være sin egen lykkes smed. Den må være på et nivå slik at ingen havner under fattigdomsgrensen, men at de samtidig ønsker å bidra i samfunnet, sier hun.

Sandbu peker på at mange lever i en tredemølle-økonomi, hvor de ikke rekker å ta en pause om de skal holde hodet over vannet.

– Prekariatet er folk som lever fra hånd til munn, som ikke har tid til å passe på barna sine, som ikke har noen sparepenger i tilfelle noe skjer. Norge har, mer enn nesten noe annet land, unngått utviklingen mot et underklasse-arbeidsmarked som man ser i Storbritannia og USA, og som man paradoksalt nok ser i de overregulerte arbeidsmarkedene i Frankrike, Italia og Spania, sier han.

En alminnelig økonomisk modell vil fortelle at det mest effektive er å føre pengene tilbake i næringslivet, ikke borgerlønn. Sandbu mener det er politisk kortsynt.

– Det er alltid tapere ved store endringer. Hvis de taperne har god grunn til å føle at de har trukket det korteste strået allerede, så er det en oppskrift på giftige skiller i politikken.

BÆREKRAFT KAN BLI KOSTBART – HVIS MAN IKKE ER I TET

Mens fremtidens økonomi må være inkluderende, må den samtidig sette kurs basert på resten av bærekraftsmålene. Et stort gap som må fylles er langsiktig, risikovillig kapital, mener Indahl.

– Det er en del utviklingsløp på ny klimateknologi som har større sannsynlighet for å mislykkes enn lykkes, men hvor det fortsatt er utrolig viktig å satse på de investeringene. Hvis det lykkes, kan det gi store fremskritt i transformasjonen til lavutslippssamfunnet, sier hun.

Utviklingen går i steg, og det kan være mindre kostbart å satse på fremtiden enn å henge igjen i gamle sett.

– Gro Harlem Brundtland sa at ‘effektive reguleringer for økt bærekraft vil komme på plass når alle relevante stakeholdere drar i samme retning – men ofte skjer det stegvis’. At det går noen selskaper i forkant og skaper kritisk masse, gjør at politikere lettere kan komme til enighet om reguleringer som beveger seg i samme retning, sier Indahl.

I Norge er det kort vei fra å diskutere bærekraftstiltak på et kontor, til å snakke med politikere om hvilke rammevilkår man må ha for å få det til, mener Indahl.

– Det å samarbeide på tvers gjennom næringslivsklynger, gjør at Norge er i en posisjon hvor man kan jobbe veldig strategisk med å påvirke reguleringer for økt bærekraft i egen bransje, og å ligge foran en eventuell utvikling. Det er mindre kostbart å gjøre en stegvis forbedring på CO2-utslipp og vite hvor du skal, enn å måtte investere for å få ned utslipp etter at en karbonpris er satt, sier hun.

Mens bærekraftsmålene staker ut en levedyktig kurs for mange bedrifter, må også den politiske økonomien være rigget på en bærekraftig måte. Når Sandbu forteller om hvorfor han skrev boken, snakker han om politisk bærekraft: Det er ikke bare strategisk, men også helt nødvendig, å hente de etterlatte tilbake i økonomien.

– De politiske sjokkene i 2016, Trump og Brexit, opplevdes som personlige sjokk. Den liberale samfunnsordenen ble bygget ned. Vi har hatt den samme økonomiske dynamikken i alle vestlige land de siste 30-40 år. Polariseringen vi har sett økonomisk, tror jeg kan være hovedårsaken til polariseringen vi har sett politisk. Vi må ha tilbake politisk bærekraft i systemet vårt, sier Sandbu.

Denne artikkelen er en liten smakebit på en episode av Fremtidens Næringsliv, en podkastserie om bærekraft og business.

Hør flere episoder her, eller i din podkastspiller: