Full fart for framtidas næringsliv

Grønn omstilling av norsk næringsliv går for sakte, det viser utredningen Regjeringen bestilte i 2019. Enktelttiltakene som Regjeringens Klimakur, Nysnø, Prosess21, Enova, Miljøteknologiordningen, CO2-fond for næringslivet og veikartene for grønn konkurransekraft viser at Norge er i gang med omstillingen, men at mer må gjøres.

Til tross for lovende enkelttiltak mangler den overordnete retningen og strategien. Norge mangler de politiske føringene for et bærekraftig Norge og for framtidas næringsliv, vedtatt i Stortinget. Altfor ofte glemmes også økonomiske og sosiale sider ved bærekraft. Norge har hverken en «EU Green Deal» eller en nasjonal plan for gjennomføring av bærekraftsmålene, som våre naboland, med tilhørende områdestrategier og handlingsplaner.

Vi kan hente inspirasjon til hvordan en overordnet strategi kan se ut fra både FN og EU. Mens EU har blinket seg ut innsatsområder i «Green Deal», så peker FNs forskningsrapport for bærekraftig utvikling 2019 på mange av de samme områdene. Områder som mest mulig effektivt, vil gi positive endringer for å nå bærekraftsmålene. Ser vi nærmere på forslagene til FN og EU, er det mulig å sammenfatte dem til fem: Klimasystemet og naturmangfold, bærekraftige matsystemer, energitilgang og klimanøytralitet, avfall og sirkulærøkonomi, og grunnleggende tjenester og rettferdighet for innbyggerne. La oss se på noen eksempler på hvordan fire av områdene kan omsettes til den norske virkeligheten og næringsliv, og hvordan vi kan lære av andre land. 

Avfallshåndtering og sirkulærøkonomi: Under ni prosent av verdensøkonomien er sirkulær og det går i feil retning ifølge den årlige Gap-rapporten til Circular Economy. Sirkulærøkonomien er en stor mulighet til å både kutte kostnader og øke verdiskapningen. Norge skal ifølge Granavold-erklæringen utarbeide en nasjonal strategi om sirkulærøkonomi. EU har allerede lansert sin sirkulærstrategi og 13 EU-land har utarbeidet politiske planer for egen sirkulærøkonomi. Det er bra at regjeringen nå følger etter med kunnskapsinnhenting for en nasjonal strategi her hjemme, men tempoet må opp.  

Energitilgang og karbonnøytralitet: Det er mulig for Norge å legge til rette for en mer systematisk og bredere tilnærming til havvindområdet. Rederiforbundet har tatt til orde for å etablere en nasjonal sektoravtale mellom næringsliv på land og hav, sammen med myndigheter, virkemiddelapparat, forskningsmiljøer og øvrige deler av klyngen som sikrer at vi bygger opp industri, kompetanse, arbeidsplasser og eksporterbar teknologi for havvind. Britene har allerede etablert en liknende avtale. Tilsvarende sektoravtaler er mulig innen flere områder.  

Bærekraftige matsystemer: Regjeringens klimakur og EAT-Lancet-rapporten viser begge at overgang fra rødt kjøtt til plantebasert kost og fisk er noe av det mest effektive som kan gjøres for å redusere utslippene. Skal Norge lykkes med en slik omlegging kan en nytenkende privat-offentlig nasjonal matavtale være en vei å gå til. Man må sørge for å inkludere ulike interessenter i et slikt samarbeid inkludert landbruket.  

Klimasystemet og naturmangfold: Det blir avgjørende at norske selskaper setter vitenskapsbaserte klimamål i tråd med Parisavtalen. I dag er det fortsatt kun en håndfull som gjør det. Krav og insentiv fra myndighetene blir avgjørende. Den japanske regjeringen har for eksempel opprettet en incentivordning for at selskaper skal sette vitenskapsbaserte klimamål. Et annet helt avgjørende område for Norge er Arktis. Dersom prognosene slår til, vil Nordøstpassasjen og sjøveien til Asia være åpen større deler av året i 2030. Det gir utfordringer for de skjøre naturområdene i nord, geopolitiske utfordringer for Norge, men også potensielt store industrielle muligheter. For selv om det fortsatt er mange spørsmåltegn knyttet til en åpning av sjøruten overhodet, må Norge være forberedt for en slik utvikling med både forvaltnings- og industriplaner, og initiativ til internasjonalt samarbeid om infrastruktur langs Den nordlige sjørute og i Barentshavet. Samtidig vil en styrking av økonomisk samarbeid og handel knyttet til Arktisk råd bli viktig for Norge, som en liten nasjon, men en stor arktisk aktør.  

I tillegg er EU og FN skjønt enige om at finansiering blir avgjørende skal land få opp tempoet i omstillingen innen de nevnte områdene. UN Global Compact Norge tar derfor til orde for et nasjonalt initiativ for bærekraftig finans: Britene har etablert et grønt finansinitiativ med nasjonal strategi, et offentlig institutt og investeringsbank. EU jobber nå med deres strategi for bærekraftig finans. Vi mener at et tilsvarende initiativ er nødvendig i Norge, som setter retning for hele virkemiddelapparatet og privat-offentlig samarbeid. I dag mangler både Innovasjon Norge, GIEK og Eksportkreditt mandat i tilstrekkelig grad til å finansiere bærekraftig omstilling. I tillegg til å tenke på «grønn» finans virker det nærliggende å ha et særlig fokus på de blå (maritime) næringene. Et norsk blått finansinitiativ kan sikre gode innspill til EUs arbeid med finanstaksonomi på hva «blå» finans er, styrke finansiering av blå næringer og sikre et sterkere privat-offentlig samarbeid på området.  

Forretningsmulighetene er endeløse og venter bare på å bli grepet. Skal vi sikre et næringsliv som gjør bærekraft til business, klima til forretningsmuligheter, må vi få opp farten. Da trenger vi i næringslivet politikere i alle partier med på laget. Politikere som stiller stadig strenge krav og lanserer en klar retning for framtidas næringsliv. 

FLERE HISTORIER