BÆREKRAFTIG FINANS

I 2017 hadde Thina Saltvedt jobbet ti år som oljeanalytiker i Nordea Markets. Så valgte hun å skifte til avdelingen for bærekraftig finans. 

Er du interessert i bærekraftig finans? Se den nye rapporten Ernst & Young har utarbeidet på bestilling fra UN Global Compact Norge, Investinor, Nysnø og NVCA.

– Den viktigste årsaken til at jeg valgte å bytte var at klimaendringene begynte å bli litt skremmende. Jeg tenkte at dette har jeg lyst til å gjøre noe med, sier hun.

Energi og finans er to felt hun kan. Som oljeanalytiker hadde Saltvedt allerede jobbet med det grønne skiftet i fire år.

– Den analysen jeg gjorde da, om at oljeetterspørselen vil nå en topp før 2030, den har jeg ikke endret på seks år, og den holder jeg fortsatt fast ved.

Hun mener det blir lenge til vi har en sluttdato for oljen, men stiller spørsmålet: Hvor mye norsk olje trenger vi egentlig?

– Det spørsmålet tør vi ikke ta opp helt ordentlig, synes jeg. Hvor mange nye felt trenger vi å starte i fremtiden? Mye av kostnaden ved å produsere olje og gass kommer i startfasen. Daglige kostnader når plattformene surrer og går gjør dem lønnsomme på et veldig lavt oljeprisnivå. Plattformer i drift er nok ikke lønnsomme å stenge. Men hvor mange nye norske oljefelt trenger vi fremover, hvis vi skal nå Parisavtalen? Det tror jeg ikke blir mange.

– Norge er ikke det billigste landet å produsere olje i; det er mye billigere i Midtøsten. Burde leterefusjonsordningen opprettholdes, eller burde de pengene være brukt til å utvikle grønn energi og teknologi? spør hun retorisk.

NORGE HENGER ETTER PÅ BÆREKRAFTIG FINANS

Vår oljesmurte økonomi har gjort det mulig å hale nasjonen helskinnet gjennom finanskriser, men den har også bremset omstillingen som våre naboland allerede er i gang med.

Effekten av at vi stabiliserer norsk økonomi med oljefondet, er kanskje at vi er litt mindre opptatt av å spare.

– Nabolandene våre er mer opptatt av sirkulærøkonomi, og å redusere forbruket i sin helhet. Norge er det eneste landet i Norden som ikke har en offentlig strategi for hvordan samfunnet skal bli sirkulært. Vi er veldig opptatt av søpla vår, men ikke sirkularitet i hele samfunnet. Jeg tror en av årsakene er at våre naboland og Sør-Europa måtte se mer på sparetiltak under finanskrisen, fordi de hadde en mye større nedgang i økonomien enn det vi hadde her i Norge. Vi har hatt det mye enklere – vi har ikke trengt å tenke på det.

Saltvedt forklarer at noe av utfordringen har vært knyttet til at store banker tar lavere risiko, spesielt etter finanskrisen. Det gjør det vanskeligere å finansiere noen av de mindre selskapene som er på et tidlig stadium i vekstfasen.

– Statlige institusjoner som Innovasjon Norge og Enova kan bidra til å senke risken finansinstitusjoner ikke tar. Et samarbeid mellom det private og offentlige kan akselerere dette, hvis myndighetene tar en del av den risikoen som vi ikke kan ta, og så kan vi injisere mye mer kapital enn det offentlige kan tilby. På den måten er vi nødt til å tenke helt annerledes, sier hun, og fortsetter:

– Hvis du ser på obligasjonsmarkedet syns det veldig tydelig at svenskene er langt foran oss der. I Norden har vi sett en veldig god vekst i markedet for grønne obligasjoner og bærekraftsobligasjoner, og den er stort sett drevet av Sverige.

Saltvedt ser overhodet ingen grunn til at ikke Norge kan bli et sentrum for bærekraftig finans.

– En ting er at vi har oljefondet, men vi har også et godt økonomisk ståsted. Vi er vant til å bruke nye teknologiske hjelpemidler, vi er vant til å ta dem i bruk ganske raskt i samfunnet, så jeg tenker at kombinasjonen høy utdannelse og en god kapitalbuffer å lene oss på, samlet sett gjør at vi burde være en driver i dette skiftet. Vi er jo aller best på havbunnsteknologi i hele verden. Hvordan kan vi bruke disse clustrene til å bygge nye clustre som er bærekraftige?

EN BEVISSTHETSENDRING I EMNING

Saltvedt har bitt seg merke i en voldsom endring i bevisstheten rundt bærekraft. Nå holder det ikke å bare selge seg ut av selskaper man ikke har tro på. Man skal også bidra til å dra verden i en litt bedre retning enn tidligere gjennom såkalt impact investing, som skal gi både sosial og økonomisk avkastning, mener hun.

– Impact-investeringer har økt veldig mye, og driverne er kvinner og millennials. Kvinner får høyere og høyere utdanning, og får mer kapital de kan forvalte selv. Millennials vokser jo ikke opp i oljealderen sånn som vi gjør; de er vant til idéen om at man skal ta hensyn til klimaet. De har helt andre krav til bærekraft. Vi har ikke tid til å vente til de tar over, men det gir stort håp for fremtiden.

Bare én prosent av verdens private rikdom trengs for å nå bærekraftsmålene. Om risikoen senkes kan privat kapital mobiliseres i det godes tjeneste, men det haster.

– Vi må få i gang disse samtalene, så vi faktisk får en endring. Der tror jeg UN Global Compact er helt sentrale i å knytte partene opp mot hverandre – kanskje parter som ikke jobber så mye sammen i dag. Global Compact kan være en brekkstang, for å møte nye partnere, for å få ut nye business-idéer, for å gå fra prat til handling.

– Vi må faktisk sette oss ned nå og se på hvordan vi kan få til den typen modeller [for å finansiere det grønne skiftet]. Vi har et veldig kort vindu. Hvis vi skal nå bærekraftsmålene og Parisavtalen har vi faktisk ikke så veldig lang tid på å bygge ut den infrastrukturen som trengs, konstaterer Saltvedt.

Denne artikkelen er en liten smakebit på vår podkastepisode av Fremtidens Næringsliv, en podkastserie om bærekraft og business. Hør, lik og følg oss her, eller der du vanligvis hører podkast