Klimaplanen: Stortingets unike mulighet

Den norske klimaplanen vil bli betydelig styrket, hvis Stortinget bestemmer, at den må følges av en helhetlig investeringsplan fram mot 2030. Målet må være å tenke nytt og mobilisere nok kapital for den grønne, bærekraftige omstillingen, og fremtidens næringsliv.

Vi kan dele «bærekraftig finans» i to slik EUs Green Deal gjør det: Regulering og standardisering (EUs taksonomi) og mobilisering av mye mer bærekraftig og grønn finans («EU Green Deal Investment Plan»). Både regulering, standardisering og mobilisering vil forhåpentligvis bidra til mye mer bærekraftig finans i årene som kommer. Det er det behov for, skal vi tro EU og FN: Ifølge EU vil det være behov for 2600 milliarder i investeringer per år fram mot 2030 for å nå energi- og klimamålene til EU. FN på sin side anslår at det finnes forretningsmuligheter knyttet til bærekraftsmålene i en størrelsesorden 12.000 milliarder.

Den norske klimaplanen har i stor grad fokus på EUs taksonomi, og legger i motsetning til EUs Green Deal ikke fram en investeringsplan. Den vil se på investeringer på gjennom de årlige statsbudsjettene. Mens EU lover nærmere 10.000 milliarder kroner, har president Biden nå foreslått nesten 20.000 milliarder kroner i grønne og bærekraftige investeringer i USA over det neste tiåret. Norge derimot har ingen langsiktig investeringsplan. I statsbudsjettet for 2021 blir, ifølge regjeringen, de viktigste klima- og miljøsatsingene styrket med rundt 11 milliarder kroner. Til sammenlikning frigjorde krisepakken fra i vår 115 milliarder kroner i olje- og gassinvesteringer over halvannet år.

Norge bør se til EU og USA og etablere en nasjonal investeringsplan for bærekraftig finans. Planen må tørre å sette langsiktig retning, utover det enkelte statsbudsjett. Vi trenger en systematisk tilnærming og retning. Det eksisterende virkemiddelapparatet har mye bra å by på, men i tillegg til en langsiktig plan, trenger vi flere virkemidler for å mobilisere kapital. To grep som stortingspolitikerne allerede nå bør vurdere, er å bruke CO2-avgiften eller deler av den til insentivordninger og å etablere en grønn statsobligasjon.

Regjeringen foreslår å bruke den økte inntekten som følge av den foreslåtte høyere CO2-avgiften, til å redusere skatt for næringslivet på andre områder. Her kan stortingspolitikerne gå glipp av en historisk mulighet til å stimulere til grønn og bærekraftig næringsutvikling. Stortingspolitikerne bør vurdere om ikke hele eller deler av den økte inntekten skal brukes til insentivordninger. Et eksempel på dette kan være å etablere et CO2-fond for næringslivet til å stimulere reduserte klimautslipp i transportsektoren etter modell av NOx-fondet til næringslivet.

Et konkret verktøy for å innhente investeringer til grønne løsninger er grønne statsobligasjoner slik 16 land inkludert Sverige, Storbritannia og 7 EU-medlemsstater allerede har utstedt. Disse obligasjonene er lån med hensikt å finansiere miljørettede formål, som eksempelvis alternativer til fossildreven transport eller energiproduksjon. EU har utviklet egne standarder for grønne statsobligasjoner og ser på dette som et viktig verktøy for å finansiere det grønne skiftet. Også i Norge er en grønn statsobligasjon en god mulighet til å mobilisere mer grønn finans.

EUs taksonomi alene vil ikke løse behovet for mer bærekraftig finans, vi trenger også fremoverlente politikere og offentlig kapital som utløser den private. Ukas høring og behandlingen i Stortinget er en historisk mulighet til å heve de norske ambisjonene om bærekraftig og grønn finans betraktelig.

Vi i UN Global Compact Norge, FNs organisasjon for bærekraftig næringsliv, oppfordrer politikere fra alle partier til å gripe muligheten nå og vedta at klimaplanen skal følges av en investeringsplan med flere mobiliseringsmekanismer for bærekraftig finans.