EPISODE 89: – Finans kan ikke redde verden alene

Atle Midttun, professor emeritus ved BI, hevder at private bedrifter ikke startet å ta hensyn til omverdenen i et vakuum. Historiske prosesser utløste et behov for at selskapene skulle ta hensyn til mer enn egen profitt.

Kortversjonen er at globalisering og deregulering skjøt fart med Reagan og Thatcher i førersetet, i henholdsvis USA og UK. Da politikken trakk seg ut, ble i stedet sivilsamfunnet en pådriver for at bedrifter skulle ta et større ansvar for samfunnet de var driftet i. Midttun illustrerer den tidlige fasen med et norsk eksempel:

– Det var først brannslukking i kritiske situasjoner: (Bellona-grunnlegger) Frederic Hauge var og gravde opp skitt i forskjellige bedrifter, så vi fikk miljøsynden opp i dagen. Etter hvert ble det mer offensivt, og bedriftene begynte å lage mer langsiktige strategier.

Midttun er aktuell med boken Governance and Business Models for Sustainable Capitalism, som er åpent tilgjengelig på nett. Der kartlegger han prosessene som ga grobunn for næringslivets samfunnsansvar, og hevder at det trengs radikal nytenkning for å løse noen av de store politiske og økonomiske utfordringene som stater, bedrifter og borgere står overfor.

– Det er svarte hull her

Nylig var Paul Polman, tidligere toppsjef i Unilever, gjest i Fremtidens Næringsliv. Han var tydelig i sitt forsvar av bærekraft som eneste alternativ for selskaper som vil overleve.

– Selskaper som ikke klarer å prioritere langsiktig omstilling over kortsiktig profitt, hører til på dinosaurenes gravplass, sa Polman.

Atle Midttun nyanserer dette bildet, og mener vi må ha et kritisk blikk på gapet mellom idealer og virkelighet:

– Det har slått meg at mange sier det Paul Polman sier. Det er likevel et problem at samfunnsansvaret skyves ut i en etisk periferi. Den kommersielle kjernen håndteres ofte ikke – som for eksempel skjer med oligopolutvikling i nettverksøkonomier: The winner takes it all, sier Midttun.

Han sikter til noen av verdens største tech-selskaper og medieplattformer, hvor forretningsmodellen er tuftet på at alle brukere må være i samme sosiale nettverk. Dette skyver ut konkurranse.

– Og ikke minst patentering og skatteparadiser, for å flytte penger inn i skattefrie posisjoner. Det er svarte hull her, legger han til.

– Finans kan ikke redde verden alene

De siste tiårene har samfunnsansvar blitt en megatrend, og mange investorer tar hensyn til ESG-kriterier (environmental, social and governance: miljø, sosiale forhold og styring) når de plasserer penger. Dette har gitt en tro på at finansnæringen kan ta føringen, og at mindre bærekraftige bedrifter mister kapital til å satse.

– Noe av det vakre, som da er trumfesset bak denne måten å tenke på, er at Morgan Stanley og andre har funnet at det er ingenting å tape på dette. ESG-fondene får like stor avkastning som de andre fondene. Men det har endret seg over tid, sier Midttun.

Midttun sikter til den siste tidens skyhøye energipriser, som har gjort olje- og gasselskaper «fantastisk lønnsomme».

– Vi må løse disse problemene nedenfra, på sektornivå. Hvis man da får press på industrien til å levere – og trusler om kostnader ved å ikke levere – så vil det smitte over på finans i neste runde. Men jeg tror ikke finans kan redde verden alene, sier han. 

– En ny verdensorden

Det er bare 30 år siden den verdenskjente statsviteren Francis Fukuyama skrev End of History (1992), en tidskapsel fra en tid da mange trodde den vestlige markedsøkonomien hadde seiret i en kamp mellom sivilisasjoner.

– Nå har vi fått et autoritært sidestykke med Kinas økonomiske slagkraft, på toppen av Russland. Det er en ny verdensorden, rett og slett, sier Midttun.

Kina har en enorm middelklasse og 1,4 mrd innbyggere. Dermed står multinasjonale selskaper i en skvis: det kan få massive konsekvenser for bunnlinjen om de trekker seg ut av regionen.

– Vi ser det nå med krigen, i verste forstand. Men den har vært der [lenge] i mer fundamental økonomisk forstand. Den kalde krigen splittet verden i to, også økonomisk, men det gjør ikke denne konfrontasjonen. Selskaper er på begge sider av disse skillene. Det skaper store problemer. 

Hvorfor velger ikke selskapene side i disse konfliktene?

– Hvis du er i kirken, gjør du det. Men som business må du tjene penger. Kina er et av verdens største varemarkeder, og har forandret karakter: Før var de en underleverandør av produkter til vestlige merkevarer som selges i Vesten, men nå er de selv blitt et viktig marked. 

Hør hele episoden – om de lange linjene i økonomien, og hvordan næringslivet må sette mål i samarbeid med politikken – her:

… eller der du lytter til podkast.