BÆREKRAFT SOM DRIVKRAFT – BÆREKRAFTSMINISTEREN MØTER BÆREKRAFTSDESIGNEREN

– Det må være naturlig, lønnsomt og fornuftig å ta de bærekraftige valgene. Der har vi nok litt å gå på, sier Nikolai Astrup.

– Vi har sagt til kommunene og fylkeskommunene at vi forventer at bærekraftsmålene ligger til grunn for alt planarbeid. Det må være en integrert del, ikke noe man tenker på etterpå. Det betyr at det å planlegge et kjempestort bilbasert kjøpesenter på et myrområde midt mellom to mellomstore byer, det er ikke bærekraftig. Det utarmer arbeidsplasser i sentrum, fører til større forurensning, bygger ned karbonrike arealer – selv om det kjøpesenteret kanskje blir økonomisk bærekraftig.

HVA VIL EN ÅTTEÅRING HA?

Runa Klock kjenner denne problemstillingen godt – hun har nettopp ledet jobben med en ny reguleringsplan for et lite tettsted, Sjøholt, som nå er en del av Ålesund kommune.

– Det handler om sosial bærekraft: hvis unge skal komme tilbake og ville bo her, må en skape attraktive plasser og ha litt av det urbane. Selv om det var et urbant sted før, med fire bakere, og så kom det kjøpesenter utenfor sentrum, sier Klock.

– Når du passerer folk på gaten, får du et smil og et blikk. Jeg har snakket med mange barn og unge, og det de ønsker seg mest av alt, er fotgjengeroverganger og søppelkasser. De kjører jo ikke bil; de vil ha det grønt og fint.

For å overbevise politikere om at byrommene skal puste folkeliv, brukte hun 8-80 Cities-metoden.

– Se for deg en åtte- og en åttiåring du er glad i, og spør deg selv: er dette en god løsning for dem? Så jeg tok med meg kommunestyret rundt i sentrum, viste dem plasser jeg tenkte var problematiske, og ba dem tenke på hva en åtte- og åttiåring de er glad i vil ha. Sånn tror jeg vi fikk knadd en reguleringsplan som blant annet inkluderer overflatevann, ved å ta vare på og åpne opp bekker – som selvfølgelig er til god hjelp i fremtiden med mer nedbør, men som også kan være med å skape et vakrere tettsted som folk vil trives i, sier hun.

ALT HENGER SAMMEN

Nikolai Astrup har også vært utviklingsminister, og har sett arbeidet med bærekraftsmålene i et internasjonalt perspektiv.

– Skal du nå klimamålet, må du også nå utdanningsmålet. Det å gi en jente utdanning er kanskje et av de viktigste klimatiltakene en kan gjennomføre. Sjablongmessig sagt er forskjellen på en jente med og uten utdanning i Afrika fem barn. Har du utdanning får du to, har du ikke får du syv. Det illustrerer hvordan alt dette henger sammen med alt, og hvor krevende det er å jobbe med bærekraftsarbeid, sier han.

Som sosial entreprenør har Runa Klock jobbet med nettopp dette i bedriften Bokhari, som har et veveri i Pakistan og lager tekstilprodukter av restmateriale og lokalt høstet naturmateriale. Det gir enorme ringvirkninger.

– Produktene er ikke hovedfokuset. Vi skal skape trygge arbeidsplasser og tjene nok penger til at dette går rundt; vi sier vi har en trippel bunnlinje. Vi bruker en god del av fortjenesten på å utvikle landsbyen der veveriet ligger, og en skole, der det er 700 barn som får gratis utdanning – flesteparten er jenter, sier Klock.

Bokhari har også skapt 300 arbeidsplasser, hvorav halvparten av de ansatte er kvinner. Det har også gjort det mulig å forsyne landsbyen med rent vann, og har satt bærekraftsmålene som ramme for alt vi holder på med.

Her kan du lese vår featurereportasje med Amar Bokhari, daglig leder i familiebedriften.

IDEALISTER ER IKKE NOK

Runa Klock har også jobbet med sosial bærekraft i Ørskog, som nå er en del av Ålesund kommune.

– Faren med ordet bærekraft er at det kan bli mye ord og lite handling. Vi hadde møte i forrige uke, og snakket masse om bærekraft. Men så hadde vi fått en pose med mat, og der ligger det epler fra Frankrike. Vi kan snakke høyt om bærekraft, men hvis det ikke vises i små handlinger og små detaljer, så blir det lite troverdig, sier hun.

Denne utfordringen er nok ikke unik: når bærekraft forblir et buzz-ord, og ikke fundamentet for all planlegging, blir løsningene kortsiktige, mener Nikolai Astrup.

– Jeg tror det er utrolig viktig at ikke bærekraftsarbeidet blir forvekslet med altruisme eller idealisme. Skal vi lykkes må det integreres i alt vi gjør, og bli en naturlig del av de strukturene og systemene vi holder oss med. Det er ikke nok idealisme i verden til at det alene kommer til å redde oss, sier han.

På spørsmål om hvilke bedrifter som må lede vei i bærekraftig innovasjon, er svaret enkelt: alle.

– Vi må høste av innovasjonsevnen og nytenkningen som ligger i de små selskapene, og vi trenger også de store bedriftene som tar dette på alvor i hele verdikjeden sin. For meg er Paul Polman i Unilever en ledestjerne på dette. Han har virkelig tatt dette på alvor, og sier at det handler ikke om at bedriften skal være lønnsom neste år – den skal være lønnsom om hundre år, sier Astrup.

Hør vår episode med Paul Polman her.

– KAN IKKE VEDTA INNOVASJON

– Å få til endring, omstilling og innovasjon er ikke noe man kan vedta, man må jobbe med det hver dag, konstaterer statsråden.

Arbeidet med en nasjonal handlingsplan for bærekraftsmålene er i full gang, og under bærekraftskonferansen 11. november 2020 blir et av temaene hvilke muligheter og utfordringer Norge har. Fremtidens Næringsliv vil sende live-podkast fra konferansen, hvor statsministeren, næringslivstopper og representanter fra både kommuner og sivilsamfunn stiller opp.

Denne artikkelen er en liten smakebit på vår podkastepisode av Fremtidens Næringsliv, en podkastserie om bærekraft og business. Hør, lik og følg oss her, eller der du vanligvis hører podkast