– Vi ansetter ikke folk for å lage produktene våre, vi utvikler produkter for å kunne ansette folk

Mange bedrifter er opptatte av hvordan de kan bidra til bærekraftsmålene gjennom sin daglige drift. Vi tok en prat med Amar Bokhari, som gikk motsatt vei: gjorde bærekraft til business. For å gjøre det måtte han la karrieren i FN og humanitære organisasjoner vike, til fordel for å kunne satse på familiebedriften som hadde ligget brakk siden farens død.

– Det er ingenting som gir meg mer glede enn å besøke skolen, veveriet og treffe de ansatte og deres barn, og se med egne øyne hvilken reell forskjell dette initiativet utgjør, sier Amar Bokhari, en tydelig ydmyk forretningsmann.

Solens stråler treffer Amars mørke hår i det det glimter gjennom de store høye vinduene på kjøkkenet. Smør, melk og brød står utover kjøkkenbenken etter en travel morgen. Vi befinner oss i Amars leilighet, som ligger i toppetasjen i et utsmykket bygg på Frogner i Oslo. Det er stille i leiligheten, som til vanlig er preget av barnelatter og lek fra tre små jenter. Nå er barna levert i barnehagen og skole og Amar serverer en rykende varm kaffekopp i det han setter seg ned ved kjøkkenbordet for å fortelle om sin familiebedrift, Bokhari, og hvorfor han gjør det han gjør.

Det var først i fjor høst, syv år etter farens død at Amar for alvor bestemte seg for å ta over familiebedriften. I dag sysselsetter Amar rundt 350 kvinner og menn i Pakistan, og skolen vegg- i vegg med fabrikken gir utdannelse til 700 barn i landsbyen Sultan Town.

– Bærekraftskonseptet er en elementær del av hvem vi er og en forutsetning for at bedriften skal gå rundt, sier Amar.

Familiebedriften Bokhari har siden oppstarten på slutten av 1980-tallet brukt reststoffer fra lokal tekstilindustri, vevd det om til nye produkter og eksportert dem til Norge. Det har sørget for mange arbeidsplasser, økt levestandard og gode muligheter for utdanning for menneskene i landsbygda Amars far vokste opp i. Inspirasjonen? Den norske fillerya.

– Fillerya er jo selve definisjonen på bærekraft, fra lenge før man begynte å snakke om det grønne skiftet eller behovet for en mer sirkulærøkonomi. Å bruke gamle filler til et nytt produkt er jo definisjonen på sirkulærøkonomi i praksis, sier Amar.

Fra fillerye på Maihaugen til hjørnestensbedrift i Pakistan

Sammen med designer Runa Klock gikk Amar inn for å gjenreise familiebedriften etter farens bortgang i 2012. De ønsket å bygge videre på konseptet som faren til Amar hadde etablert bedriften Bokhari på; et økosystemet med fokus på både den sosiale- og miljømessige dimensjonen av bærekraft. Alt hadde en gang for lenge siden startet på Maihaugen i Lillehammer med en norsk fillerye og dette ønsket Amar og ta videre.

Med the Beatles som bakteppe møttes foreldrene til Amar i London og falt pladask for hverandre. Faren var en ung student fra Pakistan, og moren var fra Lillehammer og jobbet som au pair. De giftet seg i 1972, fikk to barn og flyttet til Lillehammer fem år senere. For den engelsktalende regnskapsføreren Yawar skulle det vise seg å være vanskelig å finne en jobb. Det skulle ta 12 år før en fillerye inspirerte han til å starte sin egen bedrift.

Det var under et besøk på Maihaugen i Lillehammer at Yawar så en veverske lage en fillerye, og lot seg inspirere. Han hadde sett filleryer på hytter og hjemme hos folk i Norge tidligere, men nå bestemte han seg for å kjøpe en selv. Den tok han med til Sultan Town, en rolig landsby med om lag 10 000 innbyggere i utkanten av sin fødeby; millionbyen Faisalabad i Pakistan. Der fikk han vevere i landsbyen til å lage et lignende produkt som han så tok med tilbake til Norge for å se om det kunne være noe for det norske markedet.

Etter en stund med hardt arbeid var de pakistansk-produserte filleryene å finne på de store møbelkjedene. Utover 90-tallet ble det en god business, som kom flere enn bare familien Bokhari til gode.

Viktig familieråd

Det var det levedyktige og bærekraftige veveriet i Sultan Town som var kjernen i bedriften de første årene. Råvarene de brukte på veveriet var gjenbrukte tekstiler og filler som ellers ville blitt kastet. Veveriet sysselsatte mange menn og kvinner fra lokalsamfunnet.

– Utover på 90-tallet så faren min at selv om veveriet var et godt levebrød for kvinner og menn, var det ikke noe dypere endring i sosiale og økonomiske kår for innbyggerne i landsbyen, forteller Amar. Noe måtte gjøres.

Julen 1995 holdt familien Bokhari familieråd på Lillehammer og sammen bestemte de seg for å bygge en skole i Sultan Town. Alle barna til de ansatte på veveriet skulle få gratis skolegang.

Byggingen av skolen ble igangsatt umiddelbart, og 5. oktober 1996 ble de første elevene ønsket velkommen. Alt var veldig enkelt, ingen pulter og få bøker, men lærere var på plass og barna var entusiastiske, minnes Amar. Snart vokste skolen, og pulter og nye klasserom kom på plass.

Farens bråe død ga negative ringvirkninger for lokalsamfunnet

Faren til Amar fikk påvist kreft i 2012 og døde bare 6 måneder senere. Etter hans død stoppet driften av veveriet opp. Yawar Bokhari var den som hadde stått for alt fra det administrative med leveranser, til eksport og import av varer.

– Da han gikk bort, var det ikke mulig å oppdrive nye ordre. Bedriften var helt avhengig av at det satt en person i Norge som kunne både utvikle designet, markedsføre og selge til norske kunder. Skolen ble holdt i gang med egne, private midler, men veveriet stoppet opp og de fleste ansatte mistet jobben, forteller Amar.

Med hjørnesteinsbedriften i krise begynte det å slå sprekker i økosystemet som hadde bygget seg opp over flere år, og som var så viktig for Sultan Town.

– Dersom du tar vekk arbeidsplassene skal det ikke mye til før hele lokalsamfunnet rakner. Vi så at folk begynte å flytte fra landsbyen, fraværet på skolen økte og, jenter ble giftet bort i yngre alder. Alt dette skjedde på kun noen få år, sier Amar.

Amar hadde på det tidspunktet en imponerende karriere i FN-systemet og hadde nylig flyttet fra New York til Jerusalem. På tross av den spennende og viktige karrieren hadde han lenge hatt i bakhodet at han ville ta over familiebedriften. Foreløpig skulle det bli med tanken – det var en sjanse som var for stor å ta.

Fra hobby til levebrød

I 2014 så han annerledes på det, da han møtte designer Runa Klock og de sammen bestemte seg for å prøve å gjenskape visjonen til Yawan. Runa satt på mye kunnskap og mange ideer knytta til både bærekraft og produktutvikling som skulle bli viktig for å gjenreise familiebedriften.

Prosessen med å gjenreise bedriften begynte som en hobby, både Amar og Runa hadde krevende jobber ved siden av. All fritid gikk med til bedriften og arbeidet med å utvikle nye konsepter og produkter.

Gjennombruddet kom i august 2014 da de mottok sin første bestilling fra det som skulle bli en viktig samarbeidspartner; Kid interiør. De neste par årene gikk bedriften bra, de kunne ansatte flere og skolen i Sultan Town var i full drift. Men det var ekstremt krevende, og sårbart å drive bedriften ved siden av jobber og familieliv.

– Det var min egen frykt som stoppet meg fra å ta steget fullt ut og jobbe med dette på heltid. Jeg hadde jo en jobb, en karriere, som jeg elsket og hadde ofret mye for. Det var bistand og humanitært arbeid jeg kunne. Ikke drive et veveri med over 350 ansatte. Mange ganger tenkte jeg at nå må jeg tørre å ta steget ut. Jeg hadde kjempelyst, men turte ikke, forteller han.

Amar bestemte seg for å hoppe i det:

– Det er som når du står på ti-meteren og skal til å hoppe ut. Du vet mange har gjort det før deg, og de fleste overlever, men tanken om at det kan feile er der, sier Amar. Begge hendene hans holder rundt kaffekoppen og han kikker ned på restene av det som i sted var en rykende varm kaffe.

Han forteller at han fikk mye støtte hjemmefra og til slutt søkte han permisjon fra Redd Barna der han jobbet som utenlandssjef.

–Jeg fikk ikke permisjon, men det ga meg bare enda mer styrke til å ta valget, sier han. Amar smiler og fortsetter – igjen hvis du står på ti-meteren og noen sier ‘ikke hopp’, da gjør du det i hvert fall. Så da hoppet jeg i det, og har ikke angret et sekund, forteller han.

En ny tid

Vi går nedover de mange trappene fra toppetasjen, ut bakgården, og ned i boden som fungerer som varelager. Det har store, flotte persiske tepper på gulvet. Amar viser frem produkter laget på veveriet i Sultan Town.

Runa og Amar har jobbet tett sammen de siste årene og har nylig relansert bedriften Bokhari med ny visuell profil, nettsider og nettbutikk. I tillegg til å levere tekstil- og interiørprodukter til Kid Interiør i Norge og Hemtex i Sverige og Finland, har de nylig lansert the Bokhari Collection, et utvalg håndlagde produkter de selger gjennom egen nettbutikk. De lager også bærenett til bedrifter og privatpersoner. Fra kun å lage filleryer i 30 år, leverer Bokhari i dag 20-30 ulike produkter, alt håndlaget av bærekraftige materialer. Det blir det både arbeids- og skoleplasser av.
–Vi ansetter ikke folk for å lage produktene våre, vi utvikler produkter for å kunne ansette folk. Og det er mange som trenger jobb. Det er noe av filosofien i hvem vi er, sier Amar og rekker frem et bærenett med tradisjonelle mønstre på.

COVID-19 restriksjonene i Pakistan gjorde at veveriet måtte stoppe produksjonen i seks lange uker. På tross av produksjonsstans fikk de ansatte full lønn. Oppsparte investeringsmidler som var satt til side i 2020 til å sette opp solcelle paneler ved veveriet og skolen, ble i stedet brukt til å kjøpe inn mat og såpe til alle i landsbyen.

–Folk i Sultan Town sultet, og en pandemi var på trappene. Vi kunne ikke stå å se på, sier Amar.

Flere bærekraftsdimensjoner

Det er tydelig at det er håndverket som er i fokus i Bokhari, med maskiner kunne de ikke ansatt like mange, selv om det kanskje kunne vært mer effektivt. Bokhari gir mange kvinner og menn i Sultan Town en trygg og god jobb. Sammen med skolegang bidrar dette til positiv samfunnsutvikling.

–Det er viktig å huske at også det er bærekraft. Det er mye fokus på miljø og klima, som selvfølgelig er viktig, men vi må ikke glemme den sosiale dimensjonen med det, og det økonomiske. Hvis vi ikke finner den balansen kommer folk til å få det mye verre, mener han.

Amar mener man bør prøve å ha størst mulig positiv påvirkning for mennesker når man gjør investeringer. Han mener vekst uten velstand er nytteløst.

–Poenget er å ha et bevisst forhold til hele verdikjeden. Ta deg råd til å velge de leverandørene og kundene som igjen har et bevisst forhold til hvordan de produserer, og behandler sine ansatte med verdighet. Det er å være ansvarlig, sier han.

Bærekraft som business

Imens noen bedrifter donerer deler av overskuddet sitt til gode formål ligger Bokhari ett steg foran. Der er aktivitet i seg selv ett mål. Han forteller at ved økt aktivitet, øker omsetning, og større produksjon av ulike produkter som genererer merverdien og resultater de ønsker seg. Han viser til Bokharis bunnlinje som er mennesker, planet og profitt.

–Og når det er et grunnleggende bærekraftig økosystem gir det også til slutt profitt for bedriften, fortsetter han. Faktisk er bærekraft blitt en forutsetning for å drive god business.

Amar sier at det er veldig mange av bærekraftsmålene som bedriften direkte bidrar til, uten at det har vært rettet fokus mot det før. Nå jobber han og Runa mye med å sette ord på og være bevisst på bærekraftsmålene.

– Vi meldte oss in i UN Global Compact Norge tidlig i år. Det var to grunner til det: bli inspirert av andre og inspirere andre. Når du kan måle bærekraftsinitiativene dine vil folk våkne og det skiftet har sakte men sikkert allerede begynt, sier han.

Amar har også engasjert seg i styret i UN Global Compact Norge, der han er vara representant.

Hvorfor bryr du deg?

Telefonen til Amar lyser opp i lommen hans. Det er fra DHL. De står utenfor med en ny levering fra Pakistan. Denne gangen tepper.

–Folk spør meg hele tiden hvorfor bryr du deg, hva tjener du på det? Hvorfor skal du bry deg om familien til de ansatte? Men for meg ligger det litt i DNAet mitt, jeg tenker det er en selvfølge at når man sitter på mulighetene til å bidra til en bedre verden, ja så skal man det..

Vi møter DHL som leverer flere pakker utenfor leilighetsbygget på Frogner. Ansiktet til Amar lyser opp i det han åpner en eske med håndlagde, tepper av gjenbrukt bomull. Posen rundt teppene er også i resirkulert bomull. Ingenting er overlatt til tilfeldighetene. Amar stopper opp, ser meg inn i øynene og sier:

–Det er ingenting som gir meg mer glede enn å besøke skolen, veveriet og treffe de ansatte og deres barn, og se med egne øyne hvilken reell forskjell dette initiativet utgjør. Den endeløse driven, de sene kveldene; uttellingen kan vi se der.

Det er en ydmyk Amar som avslutter samtalen om familiebedriften:

–Jeg vet at dette bidrar til varige endringer i lokalsamfunnet. Utdannelsen, selvtilliten og kunnskapen som jentene får på skolen kan ingen ta fra dem. Det er noe de eier selv, som vil være med dem uansett hva som skjer videre i livene deres. Vårt lille bidrag til menneskeheten. En dråpe i havet, men for de menneskene det gjelder betyr dette alt.Vissheten om det gjør meg rik – og gir meg en indre visshet om at det nytter, avslutter Amar og smiler til meg med tårevåte øyne.

 

FLERE HISTORIER

– Bærekraft er en kilde til innovasjon

Orklas nye «Naturli Café»  åpner øynene for plantebasert mat. Orkla er en ledende leverandør til dagligvarehandel, storhusholdning, faghandel, apotek og bakerimarkedet, med virksomhet i mer enn 20 land. Omsetningen i 2019 var på 43,6 milliarder kroner. Antall ansatte på Oslo-kontoret er rundt 900.

Les mer

Åtte eksempler på at bærekraft = businessmuligheter

Mange tror at i å nå bærekraftsmålene ligger det mange ofre i form av økonomisk tap, mindre ressursbruk, sparebluss og moderasjon. I det store bildet er sannheten en annen: investeringsmuligheter, forretningsmuligheter og løsninger finnes i haugevis. Her kan du lese om åtte av de.

Les mer

DEBATT: Full fart for framtidas næringsliv

Grønn omstilling av norsk næringsliv går for sakte, det viser utredningen Regjeringen bestilte i 2019. Enktelttiltakene som Regjeringens Klimakur, Nysnø, Prosess21, Enova, Miljøteknologiordningen, CO2-fond for næringslivet og veikartene for grønn konkurransekraft viser at Norge er i gang med omstillingen, men at mer må gjøres.

Til tross for lovende enkelttiltak mangler den overordnete retningen og strategien. Norge mangler de politiske føringene for et bærekraftig Norge og for framtidas næringsliv, vedtatt i Stortinget. Altfor ofte glemmes også økonomiske og sosiale sider ved bærekraft. Norge har hverken en «EU Green Deal» eller en nasjonal plan for gjennomføring av bærekraftsmålene, som våre naboland, med tilhørende områdestrategier og handlingsplaner.

Les mer